Working languages:
German to Norwegian
English to Norwegian
Norwegian to English

Tor Ludvik Larsen
"world class". John Slade, PhD

Sandnes, Rogaland, Norway
Local time: 23:52 CEST (GMT+2)

Native in: Norwegian Native in Norwegian
Feedback from
clients and colleagues

on Willingness to Work Again info
5 positive reviews

 Your feedback
  Display standardized information
Account type Freelance translator and/or interpreter, Identity Verified Verified site user
Data security Created by Evelio Clavel-Rosales This person has a SecurePRO™ card. Because this person is not a ProZ.com Plus subscriber, to view his or her SecurePRO™ card you must be a ProZ.com Business member or Plus subscriber.
Affiliations This person is not affiliated with any business or Blue Board record at ProZ.com.
Services Translation, Editing/proofreading, Transcription
Expertise
Specializes in:
Advertising / Public RelationsArt, Arts & Crafts, Painting
Finance (general)Cinema, Film, TV, Drama
General / Conversation / Greetings / LettersMedia / Multimedia
HistoryTourism & Travel
Transport / Transportation / ShippingBusiness/Commerce (general)

KudoZ activity (PRO) Questions answered: 2
Payment methods accepted Visa, MasterCard, PayPal, Wire transfer
Portfolio Sample translations submitted: 1
English to Norwegian: Creation - by Gore Vidal -
General field: Art/Literary
Detailed field: Poetry & Literature
Source text - English
I do not have that, since a book was used.
Translation - Norwegian
SKAPELSE
Gore Vidal

Oversatt av T. L. Larsen

”Creation”, 590 s. Ballantine Fiction, 1st. ed., Feb. 1982, ISBN 0-345-30006-6.
Copyright 1981 Gore Vidal. NB. TAKE 2002 edition. w. 4 cut chapters!

Forfatterens forord

For menneskene i det femte århundre f. K. var India en persisk provins ved Indus-elven, mens Ch´in bare var et blant mange krigførende fyrstedømmer i det som nå er Kina. For klarhetens skyld har jeg brukt ordet India som beskrivelse ikke bare på Ganges-slettelandet, men også på de regionene som i dag bærer navnene Pakistan og Bangladesh. Siden Kina ville være et helt feilaktig navn å bruke i denne tidsepoken, har jeg brukt det gamle ordet Cathay for å beskrive statene mellom Yangtze-elven og Den gule flod. Hver gang det har vært mulig har jeg valgt vår tids navn for slike enheter som Middelhavet og Konfucius; på den annen side foretrekker jeg om det ulykkelige Afghanistan – samt det også ulykkelige Iran – å bruke deres gamle navn Baktria og Persia.
Til å måle avstander er brukt kilometer [i denne norske utgaven]. Med hensyn til dateringer er fortelleren vanligvis påpasselig med å jevnføre begivenhetene med det tidspunktet da han begynte å diktere sitt svar til Herodot (da ennå ikke kjent som ”historiens far”) – om kvelden den dagen som vi nå ville kalle 20. desember år 445 f. Kr.

Oversetters bemerkning
Originalens navneform Zoroaster er beholdt, som også gangbar på norsk ved siden av Zarathustra. Det siste er mer opprinnelig (avestisk språk), mens Zoroaster er det internasjonalt vanligste, og religionen heter zoroastrisme også på norsk. Formen er også den greske, og i boken lar hovedpersonen teksten nedskrives på gresk. Videre er navneformen Demokritos beholdt fra originalen mot vanlig Demokrit på norsk. Også er beholdt Darius (norsk ofte Dareios) og Cyrus. Andre navn som i originalen ender på –us er gjengitt med –os. Herodotus er avkortet til Herodot som er vanlig på norsk. C i andre greske navn er endret til k unntatt i Cimon * og inne i navn som i Elpinice, Democedes, Aischylos.


BOK EN
Herodot holder en forelesning i Odeon i Aten

(s. 2) 1

Jeg er blind. Men jeg er ikke døv. På grunn av at min vanskjebne ikke var total, var jeg i går nødt til å lytte i nesten seks timer til en selverklært historikers beretning om det atenerne kaller ”perserkrigene” som var av den type nonsens at hvis jeg var mindre gammel og mer priviligert ville jeg ha reist meg fra mitt sete i Odeon og sjokkert alle atenerne med et svar til ham.
Men nå er det slik at jeg kjenner opphavet til greker-krigene. Han gjør ikke det. Hvordan
kunne han det? Hvordan kan noen greker det? Jeg tilbragte det meste av mitt liv ved Persias hoff, og selv nå, i mitt femogsyttiende år, tjener jeg ennå storkongen slik jeg tjente hans far – min elskede venn Xerxes – og hans far før det igjen, en helt som var kjent selv for grekerne som Darius den store.
Da den pinsomme forelesningen endelig tok slutt – vår ”historiker” har en tynn, monoton stemme som ble gjort ekstra lite sjarmerende av en hard, dorisk aksent – ville min atten år gamle nevø Demokritus vite om jeg ønsket å bli igjen for å snakke med Persias bakvasker.
”Du burde det,” sa han, ”for alle stirrer på deg. De vet at du må være veldig sint.” Demokritus studerer filosofi her i Aten. Det betyr at han fryder seg over krangler. Skriv ned det, Demokritus. Tross alt er det på din anmodning at jeg dikterer denne beretningen om hvordan og hvorfor greker-krigene begynte. Jeg skal ikke skåne noen – deg innbefattet. Hvor var jeg? Odeon.
Jeg smilte den blindes sorgtunge smil, som en eller annen uobservant dikter karakteriserte uttrykket til dem av oss som ikke kan se. Ikke det at jeg la mye merke til blinde mennesker da jeg kunne se. På den annen side så forventet jeg aldri å leve lenge nok til å bli gammel, langt mindre å bli blind, slik jeg ble for tre år siden da de hvite skyene som hadde slått seg til på netthinnene mine plutselig ble ugjennomsiktige.

(s. 3)
Det siste jeg noen gang så var mitt eget utydelige ansikt i et speil av polert sølv. Det var i Susa, i Storkongens palass. Først trodde jeg at rommet holdt på å bli fylt av røyk. Men det var sommer, og ingen ild var tent. En liten stund så jeg meg selv i speilet, dernest så jeg meg ikke lenger; deretter ingenting annet noen gang.
I Egypt utfører legene en operasjon som sies å sende skyene på flukt. Men jeg er for gammel til å dra til Egypt. Dessuten har jeg sett ganske så mye nok. Har jeg ikke skuet den hellige ild, som er ansiktet til Ahura Mazda, den Vise Herre? Jeg har også sett Persia og India og det fjerneste av Cathay. Intet annet levende menneske har reist i så mange land som jeg har.
Jeg beveger meg bort fra saken. Det er en vane gamle mennesker har. Min bestefar i hans femogsyttiende år pleide å snakke i timesvis uten å knytte ett emne sammen med et annet. Han var fullstendig usammenhengende. Men så var han også Zoroaster, sannhetens profet; og akkurat slik den eneste Gud som han tjente er forpliktet til å ta seg av på en og samme tid hvert aspekt av all skapelse, slik gjorde også Zoroaster det. Resultatet var inspirende hvis du noen gang fant ut av hva det var han sa.
Demokritus ønsker at jeg lar nedtegne hva som skjedde da vi forlot Odeon. La gå. Det er dine fingre som vil bli slitne. Stemmen min svikter meg aldri, heller ikke hukommelsen.... Enn så lenge.
Det var øredøvende applaus da Herodot fra Halikarnassus avsluttet sin beskrivelse av det persiske ”nederlaget” ved Salamis for trettifire år siden. Forresten, akustikken i Odeon er skrekkelig. Det kan virke som ikke bare jeg finner den nye musikkhallen uegnet. Selv de tonedøve atenerne vet at noe er feil ved deres dyrebare Odeon, som nylig ble rasket sammen på rekordtid etter ordre fra Perikles, som betalte for den med penger som var samlet sammen fra alle de greske byene til deres felles forsvar. Selve bygningen er en kopi i stein av det teltet til storkonge Xerxes som på en eller annen måte falt i greske hender under forvirringen ved Persias siste hærferd i Grekenland. De vil gjerne virke som de forakter oss; deretter imiterer de oss.
Mens Demokritus ledet meg til vestibylen i musikkhallen hørte jeg på alle kanter frasen ”Den persiske ambassadøren!” De gutturale stavelsene slo mot ørene mine lik disse potteskårene der atenerne fra tid til annen skriver navnene på enhver som kan ha kommet til å krenke eller kjede dem. Den mannen som får flest stemmer i denne utvelgelsen -

(s. 4)
eller utstøtelsen – blir sendt i eksil fra byen for et tidsrom av ti år. Han er heldig.
Jeg gjengir noen få av de bemerkningen som jeg hørte på veien til døren.
”Jeg vedder på at han ikke likte det han hørte.”
”Han er bror til Xerxes, ikke sant?”
”Nei, han er en magier.”
”Hva er det?”
”En persisk prest. De spiser slanger og hunder.”
”Og begår blodskam med søstre og mødre og døtre.”
”Hva med brødre og fedre og sønner?”
”Du er umettelig, Glaukon.”
”Magiere er alltid blinde. De må være det. Er det barnebarnet hans?”
”Nei. Elskeren hans.”
”Jeg tror ikke det. Perserne er annerledes enn oss.”
”Ja. De taper slag. Det gjør ikke vi.”
”Hvordan kan du vite det? Du var ikke engang født da vi sendte Xerxes rennende hjem til Asia.”
”Den gutten ser veldig godt ut.”
”Han er gresk. Han må være det. Ingen barbar kunne se slik ut.”
”Han er fra Abdera. Barnebarnet til Megakreon.”
”En medeer! Jordens avskum.”
”Rikt avskum. Megakreon eier halvparten av sølvgruvene i Thrakia.”
Om mine to gjenstående og forholdsvis usvekkete sanser – følelse og lukt
– kan jeg ikke melde mye om den første, unntatt den senesterke armen til Demokritus som jeg klynget meg til med min høyre hånd. Men når det gjelder den andre! Om sommeren bader ikke atenerne ofte. Om vinteren – og vi er nå i den måneden som har den korteste dagen i året – bader de ikke i det hele tatt, mens kostholdet deres for det meste består av løk og konservert fisk – konservert siden Homers tid.
Jeg ble skubbet, pustet på, fornærmet. Jeg vet selvsagt at min posisjon som storkongens ambassadør i Aten ikke bare er farlig men også høyst tvetydig, Den er farlig fordi når som helst kan disse ustadige menneskene finne på å holde en av sine samlinger hvor enhver borger kan si det han har på hjertet, og, verst av alt, stemme. Etter å ha lyttet til en av byens mange korrupte eller halvt forrykte demagoger er borgerne fullt i stand til å bryte en hellig overenskomst, noe de gjorde for fjorten

(s. 5)
år siden da de sendte ut et hærtog for å erobre den persiske provinsen Egypt. De ble grundig slått. Dette eventyret var dobbelt skammelig fordi for seksten år siden hadde et atensk sendebud dratt opp til Susa med instruks om å få til en varig fred med Persia. Hovedsendemannen var Kallias, den rikeste mannen i Aten. Som seg hør og bør ble det laget et utkast til fredsavtale. Aten anerkjente storkongens overhøyhet over de greske byene i Lilleasia. Som motytelse gikk storkongen med på å holde den persiske flåten borte fra Egeerhavet, og så videre. Fredsavtalen var veldig lang. Faktisk har jeg ofte tenkt at jeg under utarbeidelsen av den persiske teksten skadet øynene mine for godt. Sikkert er det at de hvite skyene begynte å tykne til under disse månedene med forhandlinger da det var min plikt å lese hvert ord av det skriverne hadde nedtegnet.
Etter den egyptiske skjærmysselen ble et nytt sendebud sendt opp til Susa. Storkongen var suveren. Han så bort fra det faktum at atenerne hadde brutt den originale avtalen ved å invadere hans provins Egypt. Istedet talte han varmt om sitt vennskap med Sparta. Atenerne var skrekkslagne. Så rett de gjør, at de frykter Sparta. I løpet av dager ble man enige om at avtalen, som ingen kunne vedstå seg offentlig, atter var gjeldende, og som tegn på storkongens tiltro til sine atenske slaver – det kaller han dem – ville han sende til Aten den nærmeste vennen til hans avdøde far Xerxes, Cyrus Spitama, meg selv.
Jeg kan ikke si at jeg var helt og fullt fornøyd. Jeg hadde aldri trodd at de siste årene av mitt liv skulle bli tilbragt i denne kalde og vindfylte byen blant et folkt så kaldt og vindfylt som byen selv. På den annen side, og dette sier jeg bare for dine ører, Demokritus – denne kommentaren er faktisk i det store og hele for deg, til å brukes slik du måtte ønske når jeg er død... et spørsmål om noen dager med tanke på den feberen som nå brenner meg opp og riene av hoste som må gjøre denne diktaten like trettende for deg som for meg... jeg har glemt hvor jeg var.
På den annen side ... Ja. Siden mordet på min elskede venn Xerxes og tronbestigningen til hans sønn Artaxerxes har min posisjon i Susa ikke vært komfortabel. Selv om storkongen er godlynt mot meg, forbindes jeg for mye til den tidligere herskeren til at jeg blir helt ut stolt på av de nye menneskene ved hoffet. Den lille innflytelse jeg ennå råder over stammer fra et fødselens skjebnetreff. Jeg er

(s. 6)
det siste barnebarnet i mannslinjen til Zoroaster, profeten for den Ene Gud, Ahura Mazda. Etter at Darius konverterte til zoroastrismen for et halvt århundre siden har den kongelige familie alltid behandlet vår familie med ærbødighet, noe som får meg til å føle meg som en slags inntrenger. Tross alt så kan man ikke velge sin bestefar.
Ved døren til Odeon ble jeg stoppet av Thykudides, en alvorlig middelaldrende mann som har ledet det konservative partiet i Aten siden hans berømte svigerfar Cimon døde for tre år siden. Som følge av det er han den eneste seriøse utfordreren til Perikles, lederen av det demokratiske partiet.
Politiske betegnelser er upresise på disse traktene. Lederne av begge grupperingene er aristokrater. Men visse adelsmenn – som den henfarne Cimon – holder seg til den velstående landeierklassen, mens andre – som Perikles – spiller opp til den bymobben som har fått styrket sin beryktete folkeforsamling, idet han fortsetter arbeidet til sin politiske mentor Efialtes, en radikal som ble myrdet for et dusin år siden på mystisk vis. Naturligvis ble de konservative beskyldt for mordet. Hvis de var ansvarlige, burde de gratuleres. Ingen mobb kan styre en by, langt mindre et imperium.
Hvis min far hadde vært greker og min mor perser – istedenfor omvendt – hadde jeg sikkert vært medlem av det konservative partiet, selv om det aldri kan motstå fristelsen til å bruke tanken på Persia til å skremme folket. Til tross for Cimons kjærlighet til Sparta og hat til oss, skulle jeg gjerne ha kjent ham. Alle her sier at at hans søster Elpinice ligner ham i sinnelag. Hun er en flott kvinne og en lojal venn av meg.
Demokritus minner meg, høflig, på at jeg igjen vandrer bort fra emnet. Jeg minner ham på at etter å ha lyttet alle de timene til Herodot kan jeg ikke lenger med mye logikk bevege meg fra det ene poenget til det neste. Han skriver slik en gresshoppe hopper. Jeg etterligner ham.
Thykudides snakket til meg i Odeons vestibyle. ”Jeg antar at en kopi av hva vi nettopp har hørt vil bli sendt videre til Susa.”
”Hvorfor ikke?” Jeg var både imøtekommende og avdempet, den perfekte ambassadør. ”Storkongen setter pris på eventyrlige historier. Han har sansen for det fabelaktige.”
Det virket som jeg ikke var avdempet nok. Jeg kunne merke misnøyen til Thykudides og den gruppen av konservative

(s. 7)
han holdt seg med. Partiledere i Aten går sjelden ut alene av frykt for å bli myrdet. Demokritus forteller meg at hver gang man ser en stor gruppe med høgmælte menn hvor det i midten rager opp enten en løk med hjelm på eller en blodrød måne, da må den første være Perikles, den andre Thykudides. Mellom løk og høstlig måne er byen utrivelig splittet.
I dag var det den blodrøde månes dag. Av en eller annen grunn hadde ikke den behjelmete løken møtt opp ved forelesningen i Odeon. Kunne det være at Perikles skammet seg over akustikken i bygningen sin? Nei, jeg glemte. Skam er ikke en følelse atenerne kjenner til.
For tiden bygger Perikles og hans kobbel av kunstnere og bygningsfolk et tempel til Atena på Akropolis, en storslagen erstatting av det nedslitte som den persiske hæren brente ned til grunnen for trettifire år siden, et faktum som Herodot pleier å snakke lite om.
”Mener du, ambassadør, at beretningen vi nettopp har hørt er usann?” Thykudides var uforskammet. Jeg tror nok han var drukken. Selv om vi persere blir beskyldt for å være strordrikkere på grunn av vår rituelle bruk av haoma, har jeg aldri sett en perser så full som visse atenere, og, rett skal være rett, ingen atener kan noen gang bli så full som en spartaner kan det. Min gamle venn kong Demaratus av Sparta pleide å si at spartanerne aldri drakk vin uten vann før nomadene i nord sendte Sparta et sendebud kort etter at Darius hadde lagt øde deres hjemland Skythia. Ifølge Demaratus lærte skytherne spartanere å drikke vin uten vann. Jeg tror ikke på den historien.
”Det vi har hørt, min kjære unge mann, er bare én versjon av begivenheter som fant sted før du ble født og, mistenker jeg, før historikeren ble født.”
”Det er ennå mange av oss igjen som husker godt den dagen perserne kom til Maraton.” En gammel stemme ga lyd fra seg ved albuen min. Demokritus kjente ikke eieren. Men man hører den typen gammel stemme ofte nok. Over hele Grekenland pleier fremmede på en viss alder å hilse hverandre med spørsmålet: ”Og hvor var du og hva gjorde du da Xerxes kom til Maraton?” Dernest utveksler de løgner.
”Ja,” sa jeg. ”Det finnes dem som ennå minnes de gamle dager. Jeg er, dessverre, en. Faktisk er storkongen og jeg av samme alder. Hadde han levd i dag, ville han ha vært syttifem år gammel. Da han kom på tronen var han trettifire – i sine beste år. Likevel

(s. 8)
har historikeren deres nettopp fortalt oss at Xerxes var en oppløpen guttunge da han etterfulgte Darius.”
”En liten detalj,” begynte Thykudides.
”Men typisk for et verk som vil skape like så mye fornøyelse i Susa som skuespillet Perserne av Aischylos, som jeg selv oversatte for storkongen, som fant forfatterens attiske humor fornøyelig.” Selvsagt var intet av dette sant; Xerxes ville ha blitt rasende om han noen gang hadde fått vite i hvilken grad han og hans mor var blitt karikert for å more den atenske mobben.
Jeg har gjort det til en regel å aldri vise noen nervøsitet når jeg blir fornærmet av barbarer. Heldigvis blir jeg forskånet de verste fornærmelsene deres. De sparer dem til hverandre. Det er et hell for resten av verden at grekerne misliker hverandre langt mer en oss utlendinger.
Et ypperlig eksempel: Da den engang tiljublete dramatikeren Aischylos tapte en premie til den for tiden bejublete Sofokles, ble han så rasende at han forlot Aten og dro til Sicilia, hvor han fikk en høyst tilfredsstillende endelikt. En ørn som var på utkikk etter noe hardt å knuse den skilpadden på som den holdt i klørne, trodde det skallete hodet til forfatteren av Perserne var en stein og lot skilpadden falle, med fatal nøyaktighet.
Thykudides skulle til å fortsette det som syntes å være begynnelsen på en meget stygg scene, da unge Demokritus plutselig skjøv meg framover med ropet: ”Gi vei for storkongens ambassadør!” Og vei ble gitt.
Heldigvis ventet bærestolen min like utenfor den søyleprydete forhallen.
Jeg har vært så heldig å kunne leie et hus bygd før vi brente ned Aten. Det er en del mer komfortabelt om enn mindre prangende enn de husene som for tiden bygges av velstående atenere. Intet kan sammenlignes med det å få hjembyen din nedbrent når det gjelder å inspirere ærgjerrige arkitekter. Sardis er nå langt flottere etter den store brannen enn den noen gang var på Krøsus tid. Selv om jeg aldri så det gamle Aten – og selvsagt ikke kan se det nye – blir jeg fortalt at de private husene fremdeles er bygd av dårlig murstein, at gatene sjelden er rake og aldri brede, at de nye offentlige bygningene er flotte enskjønt de virker midlertidige - som Odeon.
For tiden finner det meste av byggingen sted på Akropolis, en løvefarget steinknoll, den poetiske frasen til Demokritus, som henger over det meste av byen og dette

(s. 9)
huset. Som en følge av det, får vi om vinteren – akkurat nå – mindre enn en time sol per dag.
Men berget har sin sjarme. Demokritus og jeg spaserer ofte der. Jeg tar på ruiner av murer. Lytter til lydene fra steinarbeiderne. Tenker over den glansfulle familien av tyranner som pleide å bo på Akropolis før de ble drevet ut av byen, slik enhver som er virkelig edel blir drevet ut før eller senere. Jeg kjente den siste tyrannen, den milde Hippias. Han var ofte ved hoffet i Susa da jeg var ung.
I dag er det fremste trekket ved Akropolis de husene eller templene som inneholder bildene av de gudene som folket later som de dyrker. Jeg sier later som fordi det er mitt syn at til tross for den grunnleggende konservatismen til det atenske folket når det gjelder å opprettholde formene til gamle ting, så er det essensielle sinnelaget hos disse folkene ateistisk – eller som en gresk fetter av meg påpekte for ikke lenge siden, med farlig stolthet, mennesket er det som alt måles mot. Jeg mener at dypest inne tror atenerne virkelig dette. Som et resultat er de paradoksalt nok uvanlig overtroiske og straffer strengt dem som man tror har vist ringeakt mot gudene.


2.

Demokritus var ikke forberedt på enkelte av de tingene jeg sa i går under kveldsmåltidet. Ikke bare har han nå bedt meg om en sannferdig beretning om grekerkrigene, men, viktigere, så vil han at jeg nedtegner mine minner om India og Cathay og om de vismenn som jeg møtte i østen – og i det østlige av østen. Han har tilbudt seg å skrive ned alt jeg husker. Mine gjester under måltidet var like ivrige. Men jeg mistenker at de bare var høflige.
Vi sitter nå på husets uteplass. Det er den timen da vi får sol. Dagen er kjølig men ikke kald og jeg kan kjenne solens varme i ansiktet. Jeg føler meg vel, fordi jeg er kledt på persisk vis. Alle deler av kropppen er dekket unntatt ansiktet. Selv mine hvilende hender er dekket av ermer. Naturligvis har jeg bukser – et klesplagg som grekerne alltid føler seg lite vel med.
Våre anstendighetsregler morer grekerne mye, de

(s. 10)
er aldri så lykkelige som når de ser på at nakne ungdommer leker. Blindhet skåner meg for synet ikke bare av Atens omsprettende ungdommer men også av disse siklende mennene som holder øye med dem. Likevel er atenerne dydige når det gjelder kvinnene sine. Kvinnene her er svøpt fra hode til tå lik persiske damer – men uten farger, ornamenter, stil.
Jeg dikterer på gresk fordi jeg alltid lett har talt den ioniske dialekten. Min mor, Lais, er en greker fra Abdera. Hun er datter av Megakreon, oldefaren til Demokritus. Siden Megakreon eide rike sølvgruver og du nedstammer fra ham i mannslinjen, er du langt rikere enn meg. Ja, skriv det ned. Du er en del av denne beretningen, ung og ubetydelig som du er. Tross alt har du rusket opp i hukommelsen min.
I går kveld holdt jeg et måltid for fakkelbæreren Kallias og sofisten Anaxagoras. Demokritus tilbringer mange timer hver dag med Anaxagoras, som snakker til ham. Dette er kjent som utdanning. I min tid og land betydde utdanning å lære utenat hellige tekster, å studere matematikk, å øve seg i musikk, og skyting med pil og bue...
”Å ri, å spenne buen, å si sannheten.” Det er persisk utdannelse slik et ordspråk sier det. Demokritus minner meg på at gresk utdannelse er mye av det samme – unntatt det med å fortelle sannheten. Han kan ioneren Homer utenat, en annen blind mann. Dette kan være sant men i de senere år er tradisjonell utdannelse blitt satt til side – Demokritus sier supplementert – av en ny klasse menn som kaller seg sofister. I teorien skal en sofist være dyktig i en eller annen kunstform. I praksis har mange lokale sofister ingen kompetanse om noe emne. De er ganske enkelt bare ordslu og det er vanskelig å avgjøre hva de egentlig ønsker å lære fra seg, siden de er kritiske til alt mulig, unntatt penger. De sørger for å bli godt betalt av byens unge menn.
Anaxagoras er den beste av en dårlig gjeng. Han taler enkelt. Han skriver god ionisk gresk. Demokritus leste for meg hans bok ”Fysikk”. Selv om jeg ikke forstå mye av det, beundrer jeg mannens selvtillit. Han har forsøkt å forklare alle ting ved en grundig observasjon av den synlige verden. Jeg kan holde følge når han beskriver den synlige, men når han kommer til den usynlig gir jeg opp. Han tror at det ikke finnes noe ingenting. Han tror at alt rom er fylt av noe, selv om vi ikke kan se det – vinden,

(s. 11)
for eksempel. Han er veldig interessant (og ateistisk!) om fødsel og død.
”Grekerne,” har han skrevet, ”har en feil oppfatning av å bli og å forgå. Ingenting kommer til verden eller forgår, men det skjer en blanding og adskillelse av ting som eksisterer. Således burde de rettelig snakke om skapelse som blanding, og om utslettelse som adskillelse.” Dette kan godtas. Men hva er disse ”tingene”? Hva får dem til å komme sammen og skilles ad? Hvordan og når og hvorfor ble de skapt? Av hvem? For meg er det bare ett emne som er verd å tenke mye på - skapelse.
Som svar har Anaxagoras kommet med ordet sinn. ”Opprinnelig var alt i ro, fra det uendelig lille til det uendelig store. Så ordnet sinn dem.” Så begynte disse tingene (hva er de? hvor er de? hvorfor er de?) å rotere.
En av de største tingene er en varm stein som vi kaller solen. Da Anaxagoras var veldig ung spådde han at før eller senere ville et stykke av solen brekkes løs og falle ned på jorden. For tyve år siden fikk han rett. Hele verden så at et fragment av solen falt i en ildfull bue gjennom himmelen og landet nær Aegospotami i Thrakia. Da den glødende biten kjølnet, viste den seg å være ikke noe annet enn en klump brun stein. Dagen etter var Anaxagoras berømt. I dag leses boken hans overalt. Man kan kjøpe en brukt kopi i agoraen for en drakme.
Perikles inviterte Anaxagoras til Aten og ga ham en liten pensjon, som for tiden forsørger sofisten og hans familie. Det sier seg selv at de konservative hater ham nesten like mye som Perikles. Hver gang de måtte ønske å lage politisk problemer for Perikles anklager de hans venn Anaxagoras for blasfemi og vanhelligelse og alt det vanlige tøvet ... nei, ikke tøv for Anaxagoras er like mye ateist som alle de andre grekerne, men ulik resten er han ikke en hykler. Han er en alvorlig mann. Han tenker dype tanker om universets natur, og uten kjennskap til den Vise Herre må man sannelig tenke dypt, for ellers vil ingenting noen gang kunne forstås.
Anaxagoras er omtrent femti år gammel. Han er en ionisk greker fra en by kalt Klazomenai. Han er liten og fet, eller så sier Demokritus. Han kommer fra en rik familie. Da hans far døde, nektet han å bestyre forfedrenes jordegods eller å holde noen offentlig stilling. Han var bare interessert i å observere naturen og verden. Til sist overdro han all sin eiendom til fjerne slektninger og forlot

(s. 12)
sitt hjem. Da han ble spurt om han var noe som helst opptatt av sitt hjemlige land, svarte Anaxagoras: “Jada, mitt hjemlige land opptar meg veldig mye.” Og han pekte mot himmelen. Jeg tilgir ham denne typisk greske fakten. De liker å vise seg.
Under den første bordsettingen, mens vi spiste fersk heller enn konservert fisk, var Anaxagoras interessert i min reaksjon på Herodots fortellinger. Jeg prøvde flere ganger å svare ham, men gamle Kallias sto for det meste av praten. Jeg må være medgjørlig mot Kallias fordi vår usynlige fredsavtale ikke på noen måte er populær blant atenerne. Faktisk er det alltid fare for at vår overenskomst en dag vil bli sagt opp og jeg vil bli tvunget til å flytte, forutsatt at min status som ambassadør blir godtatt og jeg ikke blir drept. Grekerne anerkjenner ikke ambassadører. Imens er Kallias, som medforfatter av avtalen, min beskytter.
Kallias beskrev atter en gang slaget ved Maraton. Jeg er meget trett av den greske versjonen av denne hendelsen. Det sier seg selv at Kallias kjempet med samme mot som Herkules. “Ikke at jeg var nødt. Jeg mener, jeg er fakkelbærer gjennom arv. Jeg tjener mysteriene til Demeter, den greske gudinnen. I Eleusis. Men du kjenner til alt dette, ikke sant?”
“Javisst gjør jeg det, Kallias. Vi har det til felles. Husker du? Jeg er også gjennom arv … fakkelbærer.”
“Er du?” Kallias har ikke god hukommelse om nyere informasjon. “Å ja. Selvfølgelig. Ild-dyrkelse. Ja, meget interessant, alt det der. Du må la oss overvære en av seremoniene deres. Jeg er blitt fortalt at det er litt av et syn. Spesielt den delen der erkemagieren spiser ild. Det er du, ikke sant?”
“Ja.” Jeg bryr meg ikke lenger om å forklare grekerne forskjellen på zoroastrere og magiere. “Men vi spiser ikke ilden. Vi pleier den. Ilden er budbringeren mellom oss og den Vise Herre. Ilden minner oss også om dommens dag da hver av oss må passere gjennom en sjø av smeltet metall – ganske så lik den virkelige solen, hvis teorien til Anaxagoras er riktig.”
”Men hva skjer deretter?” Selv om Kallias er prest gjennom arv, er han høyst overtroisk. Jeg synes det er rart. Arveprester pleier gjerne å helle mot ateisme. De vet for mye.
Jeg svarte ham på tradisjonell måte: ”Hvis du har tjent Sannheten og avvist Løgnen, vil du ikke merke det kokende metallet. Du vil – ”
”Jeg forstår.” Kallias´ sinn, slik det nå er, flagrer rundt som en truet fugl. ”Vi har noe lignende også. Uansett,

(s. 13)
jeg har lyst å se på at du spiser ild en dag snart. Naturligvis kan jeg ikke gjengjelde den tjenesten. Våre mysterier er meget dype, vet du. Jeg kan ikke fortelle noe som helst om dem. Unntatt at du kommer til å bli gjenfødt når du har passert gjennom hele greia. Hvis du passerer gjennom den. Og når du er død, vil du kunne unngå – ” Kallias stanset; fuglen slo seg ned på en grein. ”Uansett, jeg kjempet ved Maraton, selv om jeg var nødt til å bære disse presteklærne som jeg alltid må ha på meg, som du kan se. Vel, nei, du kan ikke se dem, naturligvis. Men prest eller ikke, jeg drepte min lott av persere den dagen – ”
” – og fant gullet ditt i en grøft.” Anaxagoras finner Kallias like slitsom som jeg gjør det. Til forskjell fra meg så trenger han ikke å bære over med ham.
”Den historien er blitt mye forvansket på folkemunne.” Kallias var plutselig nøyaktig. ”Det hendte seg at jeg tok en fange som trodde jeg var en slags general eller konge fordi jeg alltid bærer dette båndet rundt hodet, som du ikke kan se. Siden han bare snakket persisk og jeg bare gresk, var det ikke mulig å klargjøre saken. Jeg kunne ikke fortelle ham at jeg var en helt ubetydelig person, bortsett fra å være fakkelbærer. Og siden jeg var bare sytten eller atten, burde han ha forstått at jeg ikke var viktig. Men det gjorde han ikke. Han viste meg en elvebredd – ikke en grøft – hvor han hadde gjemt en kiste med gull. Naturligvis tok jeg den. Krigsbytte.”
”Og hva skjedde med eieren?” Som alle andre i Aten visste Anaxagoras at Kallis sporenstreks hadde drept perseren. Deretter hadde Kallias, takket være kisten med gull, kunnet investere i vin og olje og skipsfart. I dag er han den rikeste mannen i Aten. Han blir dypt misunt. Men i Aten blir alle misunt for noe – om det ikke skulle være noe annet så for mangelen på noe misunnbart.
”Jeg satte ham fri. Naturligvis,” løy Kallias uanstrengt. Bak hans rygg er han kjent som Gullgrøft Kallias. ”Gullet var til løsepenger. Vanlig sak i et slag. Skjer hver dag mellom grekere og persere – eller pleide å gjøre det. Alt det er over nå, takket være oss, Cyrus Spitama. Hele verden skylder meg og deg evig takknemlighet.”
”Jeg vil være fornøyd med et år eller to med takknemlighet.”
Mellom fjerningen av den første bordsettingen og ankomsten av den andre, kom Elpinice og slo seg ned. Hun er den eneste atenske dame som spiser med menn når som helst hun finner det for godt. Hun er priviligert fordi hun er hustruen til den rike Kallias og søster til den strålende Cimon – søster og ekte enke også.

(s. 14)
Før hun giftet seg med Kallias levde hun og hennes bror sammen som mann og kone. Det var stor skandale for atenerne. Det er et tegn på den grunnleggende grovheten til grekerne at de ikke ennå forstår at en edel familie blir gjort enda edlere når bror gifter seg med søster. Tross alt er de begge en halvdel av samme enhet. Kombiner de to ved giftemål og hver får dobbel betydningsfullhet.
Det blir også sagt at Elpinice, ikke Cimon, faktisk styrte det konservative partiet. For tiden har hun stor innflytelse på sin nevø Thykudides. Hun er beundret og fryktet. Høy som en mann er Elpinice pen på en herjet måte – min informant er Demokritus, som i en alder av atten anser enhver med så mye som et eneste grått hår som en urettmessig rømling fra gravkammeret. Hun snakker med en myk ionisk aksent som jeg liker like så mye som jeg misliker den harde doriske aksenten. Men jeg lærte min gresk fra en ionisk mor.
”Jeg er skandaløs. Jeg vet det. Jeg kan ikke for det. Jeg spiser med menn. Uten følge. Uten skam. Som en selskapsdame fra Miles – unntatt at jeg ikke er musikalsk.” På disse trakter kaller man elegante prostituerte selskapsdamer.
Selv om kvinner har få rettigheter i noen som helst gresk by, finnes det barbariske skjevheter. Den første gangen jeg overvar lekene i en av de ionisk greske byene i Lilleasia, ble jeg forskrekket da jeg la merke til at selv om de ugifte pikene ble oppmuntret til å overvære lekene og studere potensielle ektemenn når de var nakne, var det forbudt for de gifte damene å se på, av den uten tvil fornuftige grunn at intet alternativ til deres ektemaker måtte bli beskuet. I det konservative Aten tillater man sjelden hustruer og tjenestekvinner å forlate huset, langt mindre overvære leker. Unntatt Elpinice.
Jeg kunne høre den edle dame idet hun fant seg plass på en liggebenk – lik en mann – istedenfor å sitte beskjedent på en stol, slik man forventer av de greske damene ved de sjeldne anledningene når de spiser sammen med menn. Men Elpinice bryr seg ikke om skikk og bruk. Hun gjør som hun vil og ingen våger å klage ... til henne selv. Som søster av Cimon, hustru til Kallias, tante til Thykudides, er hun den mest fremstående dame i Aten. Hun er ofte taktløs, og bryr seg sjelden om å skjule den forakt hun føler for Kallias, som beundrer henne overmåte.
Jeg kan aldri avgjøre om Kallias er dum eller ikke. Jeg tør si det kreves en viss kløktighet å tjene penger med eller uten en skatt funnet i en grøft. Men sluheten hans

(s. 15)
i forretningssaker blir motvirket av hans tåpelighet i alle øvrige livets affærer. Da hans fetter, den edle, rettskafne, uselviske (til atener å være) statsmannen Aristides levde i fattigdom, ble Kallias mye kritisert for ikke å hjelpe ham og hans familie.
Da Kallias skjønte at han holdt på å få rykte for gjerrighet, bønnfalt han Aristides om å fortelle folkeforsamlingen om hvordan han ofte hadde nektet å ta imot penger fra Kallias. Den edle Aristides fortalte nøyaktig det Kallias ville han skulle si. Kallias takket ham, og ga ham ingen penger. Som følge av det anses Kallias nå ikke bare som gjerrigknark men som en fullkommen hykler. Aristides er kjent som den rettferdige. Jeg er ikke sikker på hvorfor. Det er store hull i mine kunnskaper om denne byen og dens politiske historie.
I går kveld ble et tomrom raskt utfylt av Elpinike. ”Hun har fått en sønn. Tidlig i morges. Han er henrykt.” Hun og han uttalt med et visst trykk betyr alltid selskapsdamen Aspasia og hennes elsker, general Perikles.
Den konservative Kallias moret seg storlig. ”Da må gutten selges som slave. Det er loven.”
”Det er ikke loven,” sa Anaxagoras. ”Gutten er født fri fordi foreldrene er født frie.”
”Ikke ifølge den nye loven som Perikles fikk folkeforsamlingen til å stemme for. Loven er meget klar. Hvis din mor er utlending. Eller faren din er utlending. Jeg mener atener ... ” Kallias rotet.
Anaxagoras klargjorde for ham. ”For å være borger av Aten, må begge foreldre være atenere. Siden Aspasia er født i Miles, kan hennes sønn med Perikles aldri bli borger eller holde noe embede. Men han er ikke slave, ikke noe mer enn hans mor er det – eller resten av oss utlendinger.”
”Du har rett. Kallias tar feil.” Elpinice er kvikk og rett på sak. Hun minner meg om moren til Xerxes, den gamle dronningen Atossa. ”Likevel er det ganske fornøyelig, det faktum at det var Perikles som tvang loven gjennom i folkeforsamlingen. Nå vil hans egen lov for alltid utestenge hans egen sønn fra borgerskap.”
”Men Perikles har andre sønner. Med sin lovformelige hustru.” Kallias har ennå en vond følelse, eller det er hva han sier, om det faktum at for mange år siden forlot hustruen til hans eldste sønn sin ektemake for å gifte seg med Perikles, og gjorde dermed to familier ulykkelige istedenfor en.
”Men lover blir laget for å felle dem som lager dem,” sa Elpinice, som om hun siterte et eller annet kjent ordspråk.

(s. 16)
”Sa Solon det?” spurte jeg. Solon er en legendarisk vismann, ofte sitert av atenerne.
”Nei,” sa Elpinice. ”Jeg sa det. Jeg liker å sitere meg selv. Jeg er ikke beskjeden. Nåvel, hvem vil være kongen i vårt middagsselskap?”
Så snart den andre bordsettingen blir tatt bort er det en atensk skikk at selskapet velger en leder som så bestemmer, først, hvor mye vann som skal blandes i vinen – for lite betyr åpenbart en løssluppen aften – og for det andre velger hvilket emne det skal samtales om. Kongen styrer så, mer eller mindre, diskusjonen.
Vi valgte Elpinice til dronning. Hun ga beskjed om tre deler vann til en del vin. Det skulle være en seriøs diskusjon. Og det ble ganske riktig en meget alvorlig diskusjon om universets vesen. Jeg sier meget alvorlig fordi det finnes en lokal lov – sånt et sted for lover! – som forbyr ikke bare utøvelsen av astronomi men også enhver form for spekulasjon om vesenet til himmelen, stjernene, solen og månen, skaperverket.
Den gamle religioen hevder at de to største himmellegemene er guddommer som heter Apollon og Diana. Hver gang Anaxagoras foreslår at solen og månen ganske enkelt er store ildfylte steiner som roterer i himlene, da løper han en høyst virkelig risiko for å bli anklaget for ringeakt mot gudene. Det sier seg selv at de livligste av atenerne grubler over disse tingene hele tiden. Men det finnes den konstante faren at en fiende vil legge fram i folkeforsamlingen en anklage om ringeakt, og hvis du skulle være upopulær den uken, kan du bli dømt til døden. Atenerne slutter aldri å forbløffe meg.
Men før vi kom til farlige emner ble jeg utspurt av Elpinice om Herodots forestilling i Odeon. Jeg lot omhyggelig være å forsvare storkonge Xerxes sin politikk mot grekerne – hvordan kunne jeg det? Men jeg nevnte med hvilken forferdelse jeg hadde hørt Herodot baktale vår dronningmor. Amestris ligner ikke det minste på den blodtørstige sinnakjerringen som Herodot fant for godt å finne opp for sine tilhørere. Da han sa at hun nylig hadde begravd levende noen persiske ungdommer, skalv tilhørerne av fryd. Men den sanne historien er helt annerledes. Etter at Xerxes ble myrdet gjorde visse familier opprør. Da lov og orden var gjenopprettet, ble sønnene i disse familiene henrettet på den vanlige måten. Magienes ritualer krever at de døde legges ute for vær og vind. Siden hun er en god zoroastrer, trosset Amestris magierne og ga ordre

(s. 17)
til å begrave de døde ungdommene. Dette var en velberegnet politisk handling som på ny demonstrerte Zoroasters seier over djeveldyrkerne.
Jeg fortalte dem om Amestris´ fulle lojalitet til sin mann storkongen. Om hennes heltemodige opptreden da hans mord fant sted. Om den harde intelligensen hun utviste da hun sikret tronen for sin andre sønn.
Elpinice frydet seg. ”Jeg skulle ha vært persisk dame. Helt klart kommer jeg ikke til min rett i Aten.”
Kallias ble sjokkert. ”Du er alt for fri nå allerede. Jeg er også sikker på at selv ikke i Persia tillater man en dame å bruke liggebenk og tylle i seg vin sammen med menn og snakke blasfemisk. Du kom til å bli låst inne i et harem.”
”Nei, jeg kom til å lede hærer på samme måte som hun der fra Halikarnassos. Artemisia? Du må,” sa Elpinice til meg, ”gjøre klar et svar til Herodot.”
”Og fortelle meg alt om reisene dine,” sa Kallias. ”Om alle disse stedene i øst som du har sett. Handelsrutene... Det ville virkelig være nyttig. Jeg mener, hvordan kan man komme seg til India eller Cathay?”
”Men viktigere enn handelsrutene er de ideene om skapelse som du har støtt på.” Anaxagoras misliker handel og politikk, til forskjell fra andre grekere. ”Og du må skrive ned budskapet fra din bestefar Zoroaster. Jeg har hørt om Zoroaster hele mitt liv, men ingen har noen gang forklart meg hvem han var eller hva han faktisk trodde om universets vesen.”
Jeg overlater til Demokritus å nedskrive den alvorlige diskusjonen som fulgte. Jeg noterer at Kallias var forutsigbar; han tror på alle gudene, sier han. Hvordan kunne han ellers vinne vognkappløpet i Olympia tre ganger? Men så er han da også fakkelbæreren for mysteriene til Demeter i Eleusis.
Elpinice var skeptisk. Hun vil gjerne ha bevis. Det vil si et velformulert argument. For grekerne er ord det eneste som betyr noe. De er mestere i å få det fantastiske til å høres sannsynlig ut.
Som alltid var Anaxagoras tilbakeholden; han snakker som en ”som bare er nysgjerrig”. Selv om den steinen som falt fra himmelen beviste hans teori om solens vesen, er han mer beskjeden enn noen gang før, siden ”det er så mye annet å finne ut av”.
Demokritus spurte ham om disse berømte tingene hans: tingene som er overalt hele tiden og ikke kan sees.

(s. 18)
”Ingenting,” sa Anaxagoras etter sin tredje skål med Elpinices sterkt fortynnete vin, ”blir skapt eller går til grunne. Det er eksisterende ting som ganske enkelt blir blandet og adskilt.”
”Men,” sa jeg, ”det er vel sant at ingenting ikke er noen ting og dermed ikke eksisterer i det hele tatt.”
”Ordet ingenting er ikke så godt? La oss da prøve alle ting. Tenk på alle ting som et uendelig antall av små frø som inneholder alt som finnes. Derfor er alle ting i alle andre ting."
”Det er mye vanskeligere å tro på dette enn på Demeters lidelseshistorie etter at datteren hennes gikk ned i Hades,” sa Kallias, ”og dermed tok med seg vår og vinter, noe som er et faktum vi kan se.” Kallias mumlet deretter en bønn, som det sømmet seg en yppersteprest for de eleusiske mysteriene.
”Jeg har ikke sammenlignet, Kallias.” Anaxagoras er alltid taktfull. ”Men du er vel enig i at en bolle med linser ikke har noe hår i seg.”
| ”Iallfall håper vi det,” sa Elpinice.
”Eller avklipp fra negler? Eller beinbiter?”
”Jeg er enig med min hustru. Jeg mener, jeg håper at ingen av disse tingene blir blandet med linsene.”
”Bra. Jeg også. Vi er også enige om at uansett hvor nøye du betrakter en linsebønne, så inneholder den ikke noe annet enn linse. Det vil si, det er ikke menneskehår i den, eller bein eller blod eller hud.”
”Så sant, så sant. Personlig så liker jeg ikke noen slags bønner.”
”Det er fordi Kallias egentlig er pythagoreer,” sa Elpinice. Pythagoras forbød medlemmene av sin sekt å spise bønner fordi de inneholder menneskesjeler i en overgangstilstand. Det er en indisk idé som Pythagoras plukket opp et sted.
”Nei, fordi jeg er offer for vindfullhet.” Kallias syntes dette var morsomt.
Anaxagoras kom til poenget sitt. ”På en kost av ingenting annet enn bønner og usynlig [sic, OA] vann vokser det på et menneske ut hår, negler, bein, sener, blod. Derfor er alt som danner et menneskes kropp på en eller annen måte tilstede i bønnen.”
Demokritus vil nedtegne for seg selv men ikke for meg resten av middagsfesten, som var hyggelig og instruktiv.
Kallias og Elpinice brøt opp først. Deretter kom Anaxagoras bort til min benk og sa: ”Jeg vil kanskje ikke kunne besøke deg på en stund. Jeg vet du kommer til å forstå.”

(s. 19)
”Medisme?” Det er hva atenerne sier om de grekerne som liker perserne og deres broder-rase medeerne.
”Ja.”
Jeg ble mer oppgitt enn forskrekket. ” Disse folkene er ikke vettige når det gjelder den saken. Hvis ikke storkongen ønsket fred, ville ikke jeg ha vært ambassadør i Aten. Jeg ville ha vært militær guvernør.” Dette var uklokt – en effekt av vinen.
”Perikles er populær. Jeg er hans venn. Jeg kommer også fra en by som en gang var underlagt storkongen. Så før eller senere kommer jeg til å bli tiltalt for medisme. For Perikles sin skyld håper jeg det blir senere.” Som meget ung hadde Anaxagoras kjempet ved Maraton på vår side. Ingen av oss hadde noen gang antydet noe om denne episoden i hans liv. Ulik meg så hadde han overhode ingen interesse av politikk. Derfor er det uunngåelig at han vil bli brukt av de konservative som et redskap til å gå løs på general Perikles.
”La oss håpe at du aldri blir tiltalt,” sa jeg. ”Hvis de finner deg skyldig, vil de ta livet av deg.”
Anaxagoras kom med et svakt sukk som kunne ha vært latter. ”Nedstigningen til Hades,” sa han, ”er den samme uansett hvor eller når du starter.”
Så spurte jeg det barskeste av alle greske spørsmål, først formulert av den ikke tilstrekkelig hardhodete forfatteren av Perserne. ”Er det ikke bedre for et menneske å aldri ha vært født?”
”Så visst ikke.” Svaret kom kvikt. ”Bare det å være i stand til å studere himmelen er grunn nok til å være i live.”
”Uheldigvis kan jeg ikke se himmelen.”
”Så lytt til musikk.” Anaxagoras finner alltid poenget. ”Uansett, Perikles er overbevist om at spartanerne står bak opprøret i Euboea. Så denne sesongen er Sparta fienden, ikke Persia.” Anaxagoras senket stemmen til hvisking. ”Da jeg fortalte generalen at jeg skulle hit til middag, ba han meg unnskylde ham til deg. Han har en tid lang ønsket å motta deg. Men han blir alltid holdt øye med.”
”Der har du atensk frihet.”
”Det finnes verre byer, Cyrus Spitama.”
Idet Anaxagoras brøt opp spurte jeg: ”Hvor var alt dette bittelille stoffet før det ble satt i bevegelse av sinn?”
”Overalt.”
”Ikke noe virkelig svar.”
”Kanskje ikke noe virkelig spørsmål.”
Jeg lo. ”Du minner meg om en vis mann som jeg møtte

(s. 20)
i østen. Da jeg spurte ham hvordan denne verden begynte, kom han med et meningsløst svar. Da jeg fortalte ham at svaret hans ikke ga noen mening, svarte han: `Umulige spørsmål krever umulige svar.´”
”En klok mann,” sa Anaxagoras uten overbevisning.
”Men hvorfor var det at sinn satte i gang skapelse?”
”Fordi det er sinns vesen.”
”Kan det påvises?”
”Det er blitt påvist at solen er en klippe som roterer så raskt at den har tatt fyr. Vel, solen må en gang ha vært i ro, ellers ville den nå ha vært utbrent, slik biten av den gjorde da den falt ned på jorden.”
”Så hvorfor vil du ikke være enig med meg om at sinnet som satte alle disse frøene i bevegelse var det til den Vise Herre, som Zoroaster var profeten til?”
”Du må fortelle meg mer om den Vise Herre, og hva han sa til din bestefar. Kanskje den Vise Herre er sinn. Hvem vet? Ikke jeg. Du må rettlede meg.”
Jeg synes Anaxagoras er behagelig. Han er ikke påtrengende slik som de fleste av sofistene. Jeg tenker på min slektning Protagoras. Unge menn betaler ham for å lære dem noe som kalles moral. Han er den rikeste sofisten i den greske verden, ifølge de andre sofistene – som burde vite det.
For mange år siden møtte jeg Protagoras i Abdera. Han kom en dag til min bestefars hus for å levere ved. Han var ung, sjarmerende, kvikk i tankegangen. Senere ble han på en eller annen måte utdannet. Jeg tror ikke min bestefar hjalp ham, selv om han var veldig rik. Protagoras har ikke vært i Aten på flere år. Det sies at han underviser i Korint, en by fylt av velstående, arbeidssky, uskikkelige ungdommer ifølge atenerne. Demokritus beundrer slektningen vår og har tilbudt meg å lese en av hans mange bøker. Jeg har avslått den fornøyelsen. På den annen side ville jeg ikke ha noe imot å møte ham igjen. Protagoras er også en av favorittene til Perikles.
Bortsett fra noen korte offentlige møter med general Perikles i bygningen der han regjerer, har jeg ikke kommet på nært hold. Men så blir da, som Anaxagoras sa i går kveld, Perikles alltid holdt øye med. Selv om han er den virkelige herskeren i Aten, kan han likevel bli tiltalt i folkeforsamlingen for medisme eller ateisme – eller tilogmed mordet på sin politiske læremester Efialtes.
Demokritus synes at den store mann er kjedelig. På den annen side så beundrer gutten Aspasia. I det siste har han

(s. 21)
stadig vært gjest i hennes hus, der det alltid bor et halvt dusin sjarmerende piker fra Milet.
Siden Demokritus tar diktat, kan jeg ikke uttrykke mitt synspunkt om en ung manns ideelle oppførsel i samfunnslivet. Han forsikrer meg om at Aspasia fremdeles ser godt ut til tross for hennes fremskredne alder – hun er omtrent tjuefem – og nylige nedkomst. Hun er også uredd, som er en bra ting, siden det er så mye å være redd for i denne turbulente byen; spesielt for en metoik – det lokale ordet for utlending – som er elskerinnen til en mann som hates av den gamle overklassen og dens tilhengere. Hun omgir seg også med framstående menn som ikke tror på gudene.
For tiden truer en gal spåmann med å tiltale Aspasie for gudsforakt. Hvis han gjør det, kunne hun være i virkelig fare. Men ifølge Demokritus ler hun når spåmannens navn nevnes. Skjenker vinen. Instruerer musikerne. Lytter til de samtalende. Tar seg av Perikles; og deres nye sønn.

3.

I begynnelsen var det ild. Alt det skapte syntes å stå i fyr og flamme. Vi hadde drukket den hellige haoma og verden syntes like forgjengelig og lysende som selve ilden som brant på alteret.
Dette var i Baktra. Jeg var sju år gammel. Jeg sto ved siden av min bestefar Zoroaster. I en hånd holdt jeg det rituelle knippet med pinner og så på ...

Akkurat som jeg begynte å se på ny den fryktelige dagen, lød det banking på døren. Siden tjeneren aldri er i huset, løste Demokritus dørhaspene og slapp inn sofisten Arkelaus og en av hans elever, en ung murer.
”Han er blitt arrestert!” Arkelaus har den sterkeste stemmen til noen greker jeg har møtt, noe som betyr at han har den sterkeste i verden.
”Anaxagoras,” sa den unge mannen. ”Han er blitt arrestert for gudsforakt.”
”Og for medisme!” tordnet Arkelaus. ”Du må gjøre noe.”

(s. 22)
”Men” – jeg var mild – ”siden jeg er selve medeeren i Aten tror jeg ikke at noe jeg kunne si er egnet til å gjøre et godt inntrykk på folkeforsamlingen. Heller tvert imot.”
Men Arkelaus tenker annerledes. Han vil ha meg til å stå fram for myndighetene og si at etter fredsavtalen har ikke storkongen noen skumle planer mot den greske verden. Mer presist, ettersom det nå, som det kan påvises, er fullkommen fred mellom Persia og Aten, kan ikke Anaxagoras være skyldig i medisme. Jeg syntes dette argumentet var middels utspekulert, lik Arkelaus selv.
”Uheldigvis,” sa jeg, ”er det en betingelse i avtalen at innholdet ikke kan omtales offentlig.”
”Perikles kan omtale det.” Lyden gjallet i gårdstunet.
”Han kan,” sa jeg. ”Men han vil ikke. Saken er for ømtålig. Dessuten, selv om avtalen var omtalbar, er atenerne i stand til å finne Anaxagoras skyldig i medisme, eller hva som helst annet de kunne få lyst til.”
”Sant nok,” sa eleven. Den unge steinhuggeren heter Sokrates. Uvanlig stygg, ifølge Demokritus, han er uvanlig intelligent. I fjor sommer leide jeg ham, som en tjeneste for Demokritus, til å reparere frontveggen av huset. Han gjorde en så dårlig jobb at nå har vi et dusin nye småhull som den iskalde vinden kan plystre gjennom. Som resultat av det har jeg blitt nødt til å helt forlate det fremre rommet. Sokrates har tilbudt seg å ta veggen om igjen, men jeg frykter at hvis han så mye som rører ved huset med murskjeen sin, da vil hele leirbygget falle sammen rundt ørene våre. Som håndverker er han høyst urovekkende. Midt under arbeidet med å mørtle kan han finne på, plutselig, å stivne til og stirre framfor seg i flere minutter, som om han lytter til en slag privat ånd. Da jeg spurte Sokrates hva slags ting ånden fortalte ham, lo han bare og sa: ”Min daimon liker å spørre meg om ting.”
Dette slo meg som en høyst utilfredsstillende type ånd. Men jeg tør si at den livlige Sokrates er like utilfredsstillende som sofist som murer.
Arkelaus var enig med meg om at siden de konservative ikke våger å angripe Perikles personlig, må de nøye seg med å dra for retten hans venn Anaxagoras. Men jeg var uenig med Arkelaus da han sa at jeg burde fortelle folkeforsamlingen at anklagen om medisme er usann.
”Hvorfor skulle de høre på meg?” spurte jeg. ”Dessuten så er hovedanklagen knyttet til ringeakt – som han er skyldig i. Som også du er, Arkelaus. Som jeg er, slik mobben

(s. 23)
og de som har anklaget ham ser det. Hvem la fram tiltalen?”
”Lysikles, fårehandleren.” Navnet brøt inn over ørene mine som en stor bølge. Lysikles er en vulgær, pengepugende type menneske som sikter mot å gjøre seg rik ved å tjene Thykudides og de konservative interessene.
”Da er det helt tydelig,” sa jeg. ”Thykudides vil angripe Anaxagoras – og hans venn Perikles i folkeforsamlingen. Perikles vil forsvare Anaxagoras – og sin egen adminstrasjon.”
”Og du ...?”
”Vil ikke gjøre noe.” Jeg var bestemt. ”Min egen stilling her er skjør, for å si det mildt. I det øyeblikk de konservative bestemmer at det er på tide med en ny krig med Persia, blir jeg tatt av dage – hvis ikke tiden kommer politikerne deres i forkjøpet.” Jeg hentet fram en patetisk hosting; så klarte jeg ikke å slutte å hoste. Jeg er virkelig syk.
”Hva,” spurte Sokrates plutselig, ”skjer når du dør?” Jeg gispet etter luft: det syntes som en evighet før luft fylte brystkassen. ”En ting vil være,” sa jeg, ”at jeg har forlatt Aten.”
”Men tror du at du selv vil fortsette på en annen måte?” Den unge mannen syntes oppriktig interessert i hva jeg trodde, eller heller hva zoroastere tror.
”Vi tror at alle sjeler ble skapt i begynnelsen av den Vise Herre. I sin tur blir disse sjelene født en gang, og bare en gang. På den annen side så tror de i østen at en sjel blir født og dør og blir født igjen, tusener på tusener av ganger, i forskjellige former.”
”Pythagoras hadde det samme synspunktet,” sa Sokrates. ”Da Arkelaus og jeg var i Samos møtte vi en av Pythagoras sine eldste disipler. Han sa at Pythagoras fikk denne læren fra egypterne.”
”Nei.” Jeg var bestemt. Jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg vet i virkeligheten ikke noe om Pythagoras. ”Han fikk det fra dem som lever bortenfor Induselven, der jeg har reist...”
Arkelaus var utålmodig. ”Dette er høyst fascinerende, ambassadør. Men faktum er og blir at vår venn er blitt arrestert.”
”Det faktum er og blir også,” sa Sokrates kjølig, ”at mennesker dør, og hva som skjer eller ikke skjer med det sinn som bebor deres kjød er av betydelig interesse.”
”Hva skal vi gjøre?” Arkelaus syntes nær ved å begynne å strigråte. I sin ungdom hadde han studert under Anaxagoras.

(s. 24)
”Jeg er neppe den rette å spørre,” sa jeg. ”Gå til general Perikles.”
”Det gjorde vi. Han er ikke hjemme. Han er ikke i regjeringshuset. Han er ikke i Aspasias hus. Han har forsvunnet.”
Omsider ble jeg kvitt Arkelaus. Inntil videre er Anaxagoras i fengsel, og i det neste møtet i folkeforsamlingen vil han bli straffeforfulgt av Thykudides. Jeg antar at han vil bli forsvart av Perikles.
Jeg sier antar, fordi tidlig i morges krysset den spartanske hæren Attikas grense. General Perikles er dratt ut i felten, og den krigen som alle har forventet så lenge har omsider begynt.
Jeg er rimelig sikker på at Aten vil lide nederlag. Demokritus blir ille til mote. Jeg forteller ham at det gjør ingen forskjell i det hele tatt, hvem som enn vinner. Verden fortsetter. I alle tilfeller, mellom Aten og Sparta, er det ikke så mye av et valg. Begge er greske.
Jeg skal gjøre meg ferdig med å forklare deg, Demokritus, det jeg ikke var i stand til å fortelle din venn som spurte meg om hva som skjer etter døden. Når sjelen en gang blir fri fra kroppen, vender den tilbake til den Vise Herre. Men først må sjelen gå over rettskaffenhetens bro. De som i sitt liv har fulgt Sannheten vil gå til huset for det gode sinn, og lykke. De som har fulgt Løgnen – det vil si, veien til den Vise Herres tvillingbror Ahriman, som er ond – vil gå til Løgnens hus, og der utsettes for alle former for lidelse. Til slutt engang, når den Vise Herre overvinner det onde, vil alle sjeler bli som en.
Demokritus vil vite hvorfor den Vise Herre i det hele tatt skapte Ahriman. Det er et godt spørsmål, som min bestefar besvarte en gang for alle.
I skapelsens øyeblikk sa den Vise Herre om sin tvilling: ”Verken våre tanker, eller våre handlinger, eller våre samvittigheter, eller våre sjeler, samstemmer.”
Demokritus sier at det er ikke noe skikkelig svar. Jeg sier at det er det. Du sier at det er bare en fastslåing av motsetninger. Jeg sier at det er dypere enn det. Du sier at den Vise Herre ikke forklarer hvorfor han skapte sin onde bror. Fordi begge ble skapt samtidig. Av hvem? Du er veldig irriterende på din greske måte. La meg forklare.
I skapelsens øyeblikk fantes bare uendelig tid. Men så bestemte den Vise Herre seg for å lage en felle for Ahriman. Han tok og skapte tid av det lange herredømmet innenfor endelig tid. Den menneskelig rase er nå innkapslet i

(s. 25)
tid av det lange herredømmet temmelig lik en flue i et stykke rav. Ved slutten av tid av det lange herredømmet vil den Vise Herre seire over sin tvilling, og alt mørke vil bli brent vekk av lys.
Demokritus ønsker å vite hvorfor den Vise Herre har påtatt seg så mye bryderi. Hvorfor gikk han med på at ondhet ble skapt? Fordi, Demokritus, han ikke hadde noe valg. Hvem sitt valg var det? spør du. Jeg har viet mitt liv til å forsøke å svare på det spørsmålet, et spørsmål som jeg har stilt Gosala, Buddha, Konfucius og mange andre vise menn i østen og i østens øst.
Så finn deg godt til rette, Demokritus. Jeg har lang hukommelse, og jeg skal la den slå seg løs. Mens vi venter i dette trekkfulle huset på at den spartanske hæren skal komme – ikke et øyeblikk for tidlig sett fra min side – skal jeg begynne med begynnelsen og fortelle deg hva du ønsker å vite om skapelsen av denne verden, og av alle andre verdener også. Jeg skal også forklare hvorfor ondhet finnes – og ikke finnes.

Bok to
På storkong Darius´ tid

(s. 28) 1

I begynnelsen var ild. Alt det skapte syntes å stå i fyr og flamme. Vi hadde drukket den hellige haoma og verdens syntes å være så flyktig og så lysfull og så hellig som ilden selv som brant på alteret.
Dette var i Baktra. Jeg var syv år. Jeg sto ved siden av min bestefar Zoroaster. I en hånd holdt jeg knippet med rituelle pinner, og fulgte nøye med da Zoroaster tente ilden på alteret. Idet solen gikk ned og ilden flammet opp på alteret begynte magierne å synge en av de hymnene som Zoroaster hadde mottatt direkte fra Ahura Mazdah den Vise Herre. I min bestefars trettiende år hadde han bønnfalt den Vise Herre om å vise ham hvordan et menneske kunne utøve rettskaffenhet for å få et rent liv, nå og til evig tid. Det var da at mirakelet skjedde.
Den Vise Herre viste seg for Zoroaster. Den Vise Herre fortalte Zoroaster nøyaktig hva som må gjøres for at han – og hele menneskeheten – skulle kunne bli renset før slutten av det lange herredømmet av tid. Slik den Vise Herre med ild lyste opp veien til Sannheten som vi må følge hvis vi ikke bukker under for Løgnen, slik tenner Zoroaster, og de som følger den sanne religion, den hellige ilden på et sted uten sol.
Jeg kan ennå se skinnet fra ildalteret idet det kastet lys på rekken av gullkrukker med den hellige haomaen. Jeg kan ennå høre magierne idet de sang hymnen for å feire den Vise Herre. Jeg kan ennå huske det stedet i hymnen da, plutselig, døden kom til oss fra nord.
Vi sang de versene som beskriver verdens ende ”da alle mennesker vil være som av en stemme og prise høylydt den Vise Herre, og på denne tid vil han ha ført sitt skaperverk fram til dets fullbyrdelse, og det vil ikke være noe mer arbeid han trenger å gjøre”.
Siden haomaen hadde gjort sin gjerning, var jeg verken helt inne i eller ute av kroppen. Som følge av det, er jeg ikke helt nøyaktig

(s. 29)
sikker på hva som skjedde. Jeg kan ennå huske den karakteristiske skjelvingen i min bestefars hender da han, for siste gang, hevet til sine lepper krukken med haoma. Til meg innga han ærefrykt. Men hvem følte ikke det for Zoroaster? Senere fikk jeg vite at Zoroaster var av middels høyde og litt tykkfallen.
Jeg husker at i lyset fra ilden syntes krøllene i hans lange, hvite skjegg å være spinnet av gull. Jeg husker at i lyset fra ilden virket blodet hans som det var smeltet gull. Ja, jeg husker, meget tydelig, mordet på Zoroaster ved ildalteret.
Hvordan skjedde det?
Provinsen Baktria ligger ved den nordøstre grensen av imperiet. Provinshovedstaden Baktra er midtveis ikke bare mellom Persia og India men også mellom de omstreifende, herjende stammene i nord og de gamle sivilisasjonene som ligger vendt mot havet i sør.
Selv om det hadde vært et rykte i noen uker at de nordlige stammene rørte på seg, var det ikke gjort noen forberedelser for å forsvare Baktria. Jeg antar at folket følte seg trygge fordi vår satrap – eller guvernør – var Hystaspes, faren til storkongen Darius. Baktrierne trodde at ingen stamme ville våge å angripe byen til Darius´ far. De tok feil. Mens Hystaspes og det meste av hæren hans var på vei til Susa, sveipet turanierne gjennom byen. Det de ikke røvet med seg, brente de.
Ved ildalteret visste vi ingenting før turanierne plutselig og stille var blant oss. De er svære menn, med blondt hår, røde ansikter, bleke øyne. Da magierne i deres transe omsider så dem, skrek de. Da magierne prøvde å flykte, ble de slaktet ned. Da haomakrukkene ble knust, blandet den gylne haomaen seg med et mørkere gull av blod.
Demokritus vil vite hva haoma er. Jeg har ingen anelse. Bare magierne er tillatt å blande haoma, og jeg er ikke magier – det vil si, prest gjennom arv. Alt jeg vet er at denne hellige, inspirerende, mystiske drikken er basert på en plante som vokser i det persiske høylandet og ligner, har man fortalt meg, det dere kaller rabarbra.
Opp gjennom årene er det oppfunnet all slags historier om Zoroasters død. Siden han var så sterkt imot de gamle devaene, eller djevel-gudene, så gir dyrkere av disse mørke åndene den og den djevelen æren for å ha drept

(s. 30)
profeten til den Vise Herre. Det er tøv. Disse blonde udyrene fra nord drev ganske enkelt med å plyndre og brenne en rik by. De hadde ingen anelse om hvem Zoroaster var.
Jeg rikket meg ikke fra det stedet jeg var blitt anvist ved starten av ritualet. Jeg fortsatte å tviholde knippet med småkvister. Jeg antar at jeg ennå var i transe fra haomaen.
Zoroaster for sin del ignorerte drapsmennene. Han fortsatte med ritualet, tok ikke øynene fra flammen på alteret. Selv om jeg ikke rikket meg fra plassen min, er jeg redd jeg ikke lenger så inn i ilden, slik ritualet krever.
Jeg stirret med forundring på nedslaktningen av alle rundt meg. Jeg var ikke redd, trolig på grunn av haomaen. Faktisk syntes jeg det var uforventet vakkert den måten de nærmeste husene ble til gul ild. Imens fortsatte Zoroaster med å nære den hellige flammen på alteret. Som han gjorde det, stilte de hvitskjeggete leppene for siste gang det berømte spørsmålet:

”Dette spør jeg deg, å Herre, svar meg sant:
Hvem blant disse som jeg taler til er rettskaffen
og hvem er ond?
Hvilken av delene? Er jeg ond selv, eller er han
den onde som argelig ville holde meg borte fra
din frelse?
Hvordan skulle jeg ikke tenke at han er den onde?”

Zoroaster gikk ned på kne.
I nesten sytti år har jeg fortalt historien om hva som deretter skjedde så ofte at det hender at jeg tenker at jeg er som et barn på skolen, gjentar bare i det uendelige utenat en halvforstått tekst.
Men andre ganger, i drømme, ser jeg ilden igjen, lukter røyken, følger med øynene den turaniske krigerens tykke arm som holdt høyt den øksen som plutselig falt hardt ned på Zoroasters nakke. Mens det gylne blodet strømmer og spruter fortsetter den gamle mannens lepper å bevege seg i bønn og barbaren ser på ham i dum forundring. Så hever Zoroaster stemmen, og jeg hører hvert ord han sier. Vanligvis stiller Zoroaster den Vise Herre rituelle spørsmål. Men nå taler den Vise Herre selv med tungen til sin døende profet: ”Fordi Zoroaster Spitama har gitt avkall på det evige livs herlighet inntil slutten av uendelig tid, slik jeg skal gi denne samme velsignelse til alle som følger Sannheten.”
Turanierens øks slo til igjen. Idet Zoroaster falt framover på alteret, samlet han med vilje sammen mot brystet sitt

(s. 31)
det som var igjen av den Vise Herres sønn, glørne av ilden.
Jeg ville ha blitt slaktet også, om ikke en magier hadde båret meg i sikkerhet. Heldigvis for meg hadde han kommet til stede for sent til å drikke haoma, og dermed ble jeg reddet takket være hans klare hode. Vi tilbragte natten sammen i de røykende ruinene av det sentrale markedet.
Kort før daggry dro barbarene sin vei. De tok med seg det rovbytte de kunne. Alt annet ble brent unntatt byens citadell, der min mor og flere av våre familiemedlemmer hadde søkt tilflukt.
Jeg husker veldig lite av de neste dagene. Vår satrap Hystaspes hastet tilbake til byen. På veien tok han en del turaniere til fange. Min mor forteller meg at jeg ble bedt om å se på fangene for å se om jeg kunne gjenkjenne Zoroasters morder. Jeg klarte det ikke. Uansett så husker jeg ikke noe av dette klart. På det tidspunkt var jeg ennå i en halvverden mellom våkenhet og drøm, haomatilstanden. Jeg kan huske at jeg så på at turanierne ble spiddet på kvessete staker utenfor ruinene av byporten.
Noen få uker senere førte Hystaspes personlig min mor og meg til det keiserlige hoff i Susa, der min mor og jeg ikke akkurat var velkomne. Faktisk, hadde det ikke vært for Hystaspes,

Experience Years of experience: 5. Registered at ProZ.com: Dec 2015.
ProZ.com Certified PRO certificate(s) N/A
Credentials N/A
Memberships N/A
Software Adobe Acrobat, memoQ, Microsoft Excel, Microsoft Office Pro, Microsoft Word
CV/Resume English (DOCX)
Professional practices Tor Ludvik Larsen endorses ProZ.com's Professional Guidelines.
Bio
No content specified
Keywords: very good general, very competent all-round on demand, great statements (on novels and non-fiction)


Profile last updated
Jan 12